Til minne om Cira

Cira sonet stille inn 26. oktober 2007 etter kort tid med sykdom. Hun ble 6 år gammel.

Cira kom til oss 12 mai 2001. Hun var da 8 uker gammel. Hun er førdt 30 mars 2001. Cira var vår aller første dalmatiner. Endelig en hund som jeg kunne bruke i utstilling. Slik gikk det jo ikke. Cira ble alt for stor og hadde ikke noe typisk tispe-trekk over seg. Men hun fortsatte livet hos oss som en turkamerat, sofasliter, familiehund og trekkhund om vinteren. Hun elsket å trekke meg på spark. Og det gikk gjerne ganske fort bortover veien.

Cira var aldri av den smarte hunden. Å lære henne noe var forsåvidt bortkastet tid. Hun kunne navnet sitt, sitt og gi labb. Det andre gav hun blanke i. Altså hun var en hund som brukte hodet sitt mer enn vi trodde. Cira ville ha ting på sin måte og slik skulle det visst være for henne.

De første 2 årene av Cira's levetid slet hun mye med sykdom. Det gikk mye i ørebetennelse og urinveisbetennelse. Hun slet også med åpne sår disse 2 årene. Endelig var dt en vetrinær som sa at vi måtte bytte for umiddelbart. Hun tålte ikke foret. Hun hadde også nikkelallergi. Noe som vi tok livet av ved bytte av forkopp og halsbånd.

Etter alt dette var hun ikke mer syk. Hun var en superfrisk hund som elsket livet. Noe av det beste hun visste var å løpe løs og aller helst i gjørme som hun fant. Du kan jo tro det luktet godt av henne når hun hadde vært i myra eller om hun var ren.

Hun hatet at andre hunder la seg inntil henne. Da gikk hun vekk og la seg et annet sted. Noen ganger kunne hun godta det, men som regel ikke.

Cira var en hund som fortalte at ville hun være i fred så ville hun det. Vi kunne bare forstyrre så mye vi ville, men ikke de andre hundene vi hadde eller fremmede hunder. Dette sa hun tydelig i fra. Som lita ble hun angrepet av en rottweiler, så hun gikk skjelden godt sammen med andre hunder, men i det siste året godtok hun alle som en. Bare de ikke var så innpåslitne.

Cira elsket å være i ringen. Ja, hun elsket det såpass at hun bare ble påmeldt for at hun skulle føle seg til nytte. Hun var en riktig showhund. Noe dommerne påpekte. Noe mer enn blått ble det aldri, men dette visste vi jo.

Cira var en gladhund. Hun elsket å bli klappet. Hun elsket mennesker. Og hun var utrolig rolig av seg. Ingen voldsom hund. Bare kunne gjøre hva de ville med henne. Selv om Cira ikke var oppvokst med barn. Skjelden hun så noen også, men de få gangene hun traff på noen oppførte hun seg eksemplarisk.

Cira var aldri en hund som oppdsøkte bråk. Når en av våre under ble litt for voldsomme gikk hun med en gang i mellom og skilte dem av. Og det var ingen av våre hunder som turde å ta opp kampen med henne. Hvis noen av den var så modige ble det med en gang lagt i bakken. Dermed var det over. Dete gjorde nok sitt til at Cira tok over ledelsen etter at vår eldste hund døde i februar i år 13 år gammel. Det var aldri noen problemer i flokken med Cira i ledelsen. Hun var dessuten en veldig rettferdig leder. Lot de andre drive med sitt så sant de ikke skulle slåss.

I juni i år flytta vi inn i et nytt større hus. Vi fikk en stor hage hvor hundene kunne løpe fritt hver eneste dag. Dette var en frihet Cira visste å utnytte. Enten lekte hun eller så gikk hun rundt å surret for seg selv. Noen ganger fikk hun jammen løpekula og. Da klikka hun skikkelig og løp rundt som en annen tulling.

Cira var på alle måter en dalmatiner. Men på mange måter var hun heller ingen dalmatiner. Hun lærte oss hva det vil si å ha en dalmatiner i hus. Men det var mye annet hun lærte oss også som ikke var noen typisk dalmatiner;)

Men en vakthund var hun. En gang var jeg og min kamerat ute med 2 av dalmisene våre. Cira og Dibah. Det kom en fremmed mann mot oss og skulle spørre om noe. Kameraten min måtte holde begge hundene ettersom Cira akkurat da ikke lot noen komme i nærheten av oss. Hun stod bak meg og flekket tenner og viste tydelig at mannen skulle forsvinne. Han bare spure om noe og reiste videre. Da fikk jeg øynene opp for at dalmisen faktisk er en vakthund også. Ikke bare en familiehund. Cira var like farlig som rottisen vi hadde da (når den ble sinna vel å merke). Dette var noe jeg ikke trodde om dalmisen.

Takk Cira for alt du gav oss. Takk for at du viste oss hva en dalmis er. Takk for de gode minnene som vi har etter deg. Takk for ditt liv. Takk også til Marln Kalsvik som gav oss Cira og forstod oss når Cira gikk bort. Takk for en utrolig god hund.

Cira ble en uke før hun døde plutselig veldig stiv. Vi reiste til vetrinæren og tok røntken og blodprøver. Det viste ikke noe, men selv med Smertestillende hadde Cira vondt. 2 dager før hun gikk bort klarte hun ikke gå mer. Hun hadde så store smerter av selv når en flue satte seg på henne skrek hun. Smertestillende hjalp ikke noe. Hjertet hennes gav opp. Hun sovnet stille inn med meg ved siden av henne 19:45 26. oktober 2007. Hvil i fred kjære Cira. Du er dypt savnet av alle oss i huset.